Nytt perspektiv?

Jeg har nylig vært og jobbet i Guayaquil med misjonsalliansen. Dette ble en utfordrende, men veldig givende opplevelse. Jeg har merket etter at jeg kom hjem hvordan jeg har fått et nytt perspektiv på mange områder i livet. Men samtidig merker jeg hvor vanskelig det er å komme hjem igjen og skulle prate om opplevelsene. Der jeg jobbet bodde folk i små bambushus, hadde 1 dollar å leve for om dagen, og levde i konstant frykt for å bli voldtatt ranet osv. Det er store kontraster til hvordan vi lever her hjemme. Og det som er så vanskelig er at uansett hvor mye man prater og viser bilder til venner og familie, så vil de aldri klare å sette seg inn i deres situasjon fordi man ikke har vært der. Slik er vi det rett og slett. En stund tilbake leste jeg om en barnehage i Mexico som brant ned. 30 barn mellom 0 og 5 år omkom. Så forferdelig tenkte jeg, men skiftet raskt over til en ny artikkel. Fordi jeg ikke kjente noen av barna klarte jeg ikke å sette meg inn i deres situasjon. Deres smerte. Men om kvelden tenkte jeg på om hvordan jeg ville reagert om dette var noen av de jeg selv jobbet med i Ecuador. Tenk om det var Robinson, Antony, Gloria. Barn jeg har et forhold til. Jeg startet å gråte bare av tanken. Over til min lille drøm. Hva ville skjedd med samfunnet vårt i Norge om alle ungdommer på 19 år som nettopp er ferdig på skolen fikk betalt av staten til å reise ned å jobbe i ulike land som sliter med fattigdom i si to, tre måneder. To måneder der de kunne se med egne øyne, leke med barna, være med på å grave brønner, kommme i samtaler og få oppleve den store verden vi har fått i gave. Se for deg hvordan dette kunne påvirket oss alle. Familiene til ungdommen som alle fikk se gløden i øynene til sine barn, samtalene de kunne hatt mellom seg på byen, fått erfart hvor stor verden er. Befolknignen ville etter hvert få et helt annet og bredere erfaringsgrunnlag. Jeg tror dette kunne fått noen gode følger, både for vårt land og samtidig for alle menneskene man fikk hjulpet.!