Da er jobben igang!

Jeg har nå vært i Kigali i snart to uker og kommet godt iang med jobben min! Vi har allerede holdt workshops for noen av lederne, og jeg ser at det er et stort behov for jobben vi skal gjøre, så det er veldi gøy å se! For dere som ikke helt vet hva jeg skal jobbe med her nede, så er det da CHRISC. Mitt hovedansvar er å trene opp voluntører som jobber med CHRISC aktiviteter i fritiden, lærere og ungdommer i kirken. 

Mitt hovedfokus er å utvikle dem i lederskap og management. Disse menneskene er fremtiden til organisasjonen og det er derfor viktig at de vet alt om hvordan man skal styre skuta. I tillegg obber jeg mye med å utvikle folk sportslig og holder mange treninger for trenere og AMU staff. Jeg holder også kurs i data, engelsk, og skal etterhvert starte opp basketball liga og volleyball liga slik at man har mer variasjon i idretter. Vi jobber også målrettet med kicking AIDS out prosjekter og driver mye med informajons arbeid og aktiviteter som fokuserer på problemet. Neste uke starter jeg med Aerobic timer for lokale kvinner, som en fundraiser for CHRISC. Vi vil også lage julekort som man kan selge. Vi arrangerer også turneringer og aktiviteter. 

Jeg skal også hjelpe AMU med enkelte ting for å syrke vårt samarbeid. Jeg skal blandt annet lage søknad til basketball bane som de skal sende til frivillige organisasjoner. I tillegg kommer jeg tl å reise litt rundt i landet, og intervjue familier og lage profiler om man sender til folk som støtter arbeidet. dette er en god erfaring for meg, og jeg vil komme enda tettere inn på kulturen. 

Folkene her er helt konge og ivrige på å lære og bidra. Det fører til svært lange arbeidsdager, men masse gode samtaler, og latter. Behovet her er stort, og pågangsmotet deres er enda større! Det er konge å få være med på arbeidet som skjer her, og tross mye utfordringer, så vet jeg at vi kommer til å få et veldig bra program som kan bidra til en bedre og krydret hverdag for menneskene her nede!

  

I Rwanda!

Hei mine få følger! 

Nå er jeg fremme i Kigali.! Mitt nye hjem de neste syv månedene.. Bussturen var en morsom affære. tok rundt 12 timer og jeg hoppet opp og ned på dumpene. Ganske gøy egentlig, og noen ganger følte jeg at jeg fløy.. Men så kom jeg til slutt frem.. Kigali er virkelig en fantastisk by!! Utrolig fin og behagelig!

Jeg bor alene i et lite hus. Det er ikke noe vann der enda, så å dusje og vaske opp og alt sånn er veldig gøy. Som å dra tilbake i tid. Mindre gøy er alle kakerlakkene som kravler rundt. Skummelt, så nå har jeg fått meg en vakt kanin. Den er liten, men tøff, og vi skal bli gode venner. På fredag skal jeg også få meg en liten katt.. Sammen skal vi ha mange morsomme eventyr!

De første dagene har gått med på å komme i orden og handle alt jeg trenger til huset mitt. Veldig gøy. Desverre er visst ikke hvite så vanlig der jeg bor, så tiltrekkermeg fortsatt mye oppmerksomhet. Gøy sier du, ja, litt. Men jeg tør liksom ikke å gøre noe ut av meg, for alle stirrer hele tiden. Er glad jeg ikke er kjendis fulltid!!! Målet mitt er å til slutt tørre å joggge ute. Men er ikke der helt enda. 

Folkene er veldig bra her, og jeg har modig sagt at mine dører er alltid åpne, så hittil har det alltid kommet folk på besøk og hjulpet meg med mat osc. VELDIG hyggelig! 

På Mandag begynner jeg å jobbe. Når jeg får tid skal jeg si hvordan det er også!

Imens, kos dere der dere er!!

National camp Uganda

Nå har jeg vært i Uganda i en ukes tid. Vært på en leir i nord Uganda. Dette viste seg å være konge gøy! Jeg ble tatt varmt imot, og menneskene her er veldig bra.. Danser, synger, ler og er gode og varme mennesker. eg har fått plantet mange trær, vært på seminarer om HIV/AIDS problematikken, spilt fotball foran en par tusen ivrige tilskuere, volleyball, lekt med masse unger og mye mer.

Merker at det er litt spesielt å være eneste hvite i en by. Fikk en ufortjent kjendis status, og kunne ikke gå noen steder uten at folk kom løpende etter meg, holdt meg i hendene, peker, vil hilse og prate.. Vedig gøy selvfølgelig, men merker at jeg er glad jeg ikke er kjendis full tid. kan bli litt mye i lengden. Å ha et hull i bakken som do, kke lys om kveldene, et fat som dusj har egentlig litt sjarm, men tror nok jeg er glad for at jeg har en varm dusj hjemme. Men folkene her er helt fantastiske. sterke forbilder!

Så, som sagt en veldig god uke.

Liten film fra mine venner i Ecuador

Forberedelses kurs

Yes. Første innlegg om CHRISC. Er for tiden på kurs på Lillehammer med skeiv ungdom og misjonsforbundet. Her lærer vi mye om kultur forskjeller, ulike problemstillinger vi kan møte, og å holde workshop osv. Er her sammen med mine to kollegaer som jeg skal jobbe sammen med i Rwanda. Stephen og Eggy fra Kenya. To konge mennesker og jeg ser veldig fram til å jobbe med dem. 

I tillegg har det vært veldig bra for meg å lære mer om å bli kvitt fordommer og tankeganger om ting jeg egentlig ikke vet så mye om. Er viktig å få inntrykk fra flere vinkler og høre på andres synspunkter på livet. Er så deilig at man aldri slutter å vokse og utvikle seg som menneske. Og det å innrømme at man ikke alltid har rett og vet best er noe jeg må tørrre og lære. 

Så det er veldig god erfaring for meg å være her! 

Gleder meg til å fortsette å lære !

Nytt perspektiv?

Jeg har nylig vært og jobbet i Guayaquil med misjonsalliansen. Dette ble en utfordrende, men veldig givende opplevelse. Jeg har merket etter at jeg kom hjem hvordan jeg har fått et nytt perspektiv på mange områder i livet. Men samtidig merker jeg hvor vanskelig det er å komme hjem igjen og skulle prate om opplevelsene. Der jeg jobbet bodde folk i små bambushus, hadde 1 dollar å leve for om dagen, og levde i konstant frykt for å bli voldtatt ranet osv. Det er store kontraster til hvordan vi lever her hjemme. Og det som er så vanskelig er at uansett hvor mye man prater og viser bilder til venner og familie, så vil de aldri klare å sette seg inn i deres situasjon fordi man ikke har vært der. Slik er vi det rett og slett. En stund tilbake leste jeg om en barnehage i Mexico som brant ned. 30 barn mellom 0 og 5 år omkom. Så forferdelig tenkte jeg, men skiftet raskt over til en ny artikkel. Fordi jeg ikke kjente noen av barna klarte jeg ikke å sette meg inn i deres situasjon. Deres smerte. Men om kvelden tenkte jeg på om hvordan jeg ville reagert om dette var noen av de jeg selv jobbet med i Ecuador. Tenk om det var Robinson, Antony, Gloria. Barn jeg har et forhold til. Jeg startet å gråte bare av tanken. Over til min lille drøm. Hva ville skjedd med samfunnet vårt i Norge om alle ungdommer på 19 år som nettopp er ferdig på skolen fikk betalt av staten til å reise ned å jobbe i ulike land som sliter med fattigdom i si to, tre måneder. To måneder der de kunne se med egne øyne, leke med barna, være med på å grave brønner, kommme i samtaler og få oppleve den store verden vi har fått i gave. Se for deg hvordan dette kunne påvirket oss alle. Familiene til ungdommen som alle fikk se gløden i øynene til sine barn, samtalene de kunne hatt mellom seg på byen, fått erfart hvor stor verden er. Befolknignen ville etter hvert få et helt annet og bredere erfaringsgrunnlag. Jeg tror dette kunne fått noen gode følger, både for vårt land og samtidig for alle menneskene man fikk hjulpet.!